Gå til hovedinnhold

Er det ikke deilig å ha noen å hate?


Da jeg var liten var det alltid kort vei hjem for å få trøst av mamma hvis de andre ungene i gata hadde vært slemme. Å kunne få tørket bort tårene, få noen trøstende ord og kanskje til og med få en kopp varm kakao slik at skuffelsen og alt det vonde forsvant, føltes godt. Noen ganger var vel også behovet for noen trøstende ord og en varm kopp kakao så stor at man overdrev årsaken til gråten, fordi man hadde en generelt trist dag uten å helt vite hvorfor. Og noen ganger gråt man over konsekvensene av noe man selv hadde fremprovosert, men da var det også en risiko for at man ble gjennomskuet. Og ble man gjennomskuet var det ingen trøst eller kakao å få. «Har du vært med på leken, får du tåle steken» kunne moren min si. Jeg forstod ikke helt det uttrykket og visste ikke helt hva søndagssteken hadde med dette å gjøre, men jeg skjønte raskt at her var det ingen sympati å hente. Da var det i stedet bare å tørke sine egne tårer, sparke i grusen og furte for seg selv en stund mens man hatet alt og alle som var så dumme. Moren min har fortalt meg om en av disse gangene hvor jeg kom løpende hjem med tårer i øynene og kul i hodet. «De andre ungene har kastet stein på meg» hikstet jeg gråtende, men uvitende om at moren min hadde sett hele opptrinnet fra stuevinduet. «Så så, nå var det vel slik at det var du som startet med å kaste stein på de da …», sa hun med ryggen til og viste ingen tegn til å sette på kakaokjelen. «Ja, men jeg bommet!!!» ropte jeg fortvilet mens tårene sprutet.

Tenk om jeg den gangen hadde hatt de mulighetene som finnes i dag. Da kunne jeg lagt ut min fortvilelse på Facebook, eller skrevet en blogg om det. Eller enda bedre, jeg kunne skrevet en blogg og linket til denne på Facebook slik at alle kunne se hvor fortvilet og hvor krenket jeg var. Og jeg kunne lent meg tilbake i kontorstolen med en varm kopp kakao for å se på alle trøstende kommentarer og støtteerklæringer fra kjente og ukjente. Og ikke nok med det. I stedet for å sparke i grusen og føle meg krenket helt alene, så kunne jeg lest støttende meldinger fra alle de som syntes synd på meg og som var krenket på mine vegne. Meldinger som kunne startet med «Flinkeste», «Vakreste», «Besteste», og som ble avsluttet med mange hjerter slik at jeg virkelig kunne forstå hvor støttende de var. Og i kommentarfeltet kunne vi enes om at dette var en av de viktigste kampene i verden.

Sammen med alle disse kjente og ukjente kunne jeg startet en kamp for «retten til å føle seg krenket på sviktende grunnlag», og vi kunne hengt ut moren min i neste blogg, som var så frekk å blande søndagssteken inn i dette. Kanskje en enda større krenkelse enn at de andre ungene kastet stein tilbake på meg. Og siden vi var så heldige å bo på landet kunne vi satt henne i samme bås som det sagnomsuste bygdedyret, slik at hun virkelig kunne forstå hvor usympatisk og ond hun var som ikke støttet sin egen sønn i kampen mot de som tok igjen. Deretter kunne vi ta for oss alle de som kom med kritiske kommentarer, eller som var så frekke å påpeke at å bli kastet tilbake på var noe man kanskje burde forvente hvis man kastet først. Bygdedyr hele gjengen. Og hva med alle de som stilte seg likegyldige til hele saken, og som ikke aktivt kom med støtteerklæringer. Sikkert ondskapsfulle bygdedyr de også. For ingen ting føles så godt som å samles om en felles fiende. En fiende man kan peke på hver gang livet går på tverke, hver gang noen møter deg med uenighet og kritikk, eller rett og slett de gangene man har en dårlig dag og trenger litt trøst. For som Raga Rockers sier det i en av sine kjente sanger: «Er det ikke deilig å ha noen å hate …».

Nei, etter litt ettertanke er jeg vel glad for at disse mulighetene ikke fantes den gang. Og om de hadde vært det, så håper jeg en eller annen fornuftig person kunne satt meg på bedre tanker. For hvis jeg skulle trekke «krenket-kortet» og rope ut på sosiale medier for hver minste sak som gikk meg imot eller hver gang jeg ikke likte det andre sa eller gjorde, hva da med alle de som faktisk ble utsatt for alvorlige krenkelser hver dag. Hvordan skulle disse kunne bli tatt på alvor, hvis jeg bidro til å redusere betegnelsen «krenket» til noe bagatellmessig eller latterlig. Og så kunne denne fornuftige personen til slutt forklart meg at «steken» slett ikke refererer til noe man kan spise på søndager.

Jeg lurer på hvordan dagens unge ser på det å være krenket. Både tradisjonelle og sosiale medier flommer over av kjente og ukjente personer som føler seg krenket for alt mulig. Og de som faktisk utsettes for alvorlige krenkelser, både fysisk og psykisk, vies liten spalteplass. Og hvordan skal så disse komme frem i lyset igjen, og bli tatt på alvor hvis de hevder å være krenket. Dette er en kamp jeg kunne engasjert meg i. Kanskje i et fakkeltog under parolen «Stopp utvanning av krenkelsesbegrepet». Og hvis vi har et ekstra langt banner kan vi legge til underteksten: «Du kan ikke legge alt ansvar over på andre hver gang. Noen ganger må du selv kunne ta ansvar for egne følelser og reaksjoner».

Men, det blir nok ikke noe fakkeltog. Til det er nok krenkningsviljen hos alt for mange alt for stor. Og det skorter i hvert fall ikke på muligheter. Er man årvåken, leter aktivt og tolker alt i verste mening, så står krenkelsene i kø. Og skulle man en dag være så uheldig å mangle noe å føle seg krenket over, finnes det et hav av muligheter til å være krenket på andres vegne.  

Gjesteblogger

Knut Ruud

 

      

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hva ser du søster….

Jeg leste akkurat et dikt som en av mine gode politikervenner la ut. Min gode venns farmor gav henne et avisutklipp hvor diktet stod. Etter det har hun alltid hatt det med seg - som lærer og i sin praksis som ergoterapeut. Som gammel hjelpepleier med mange års erfaring på både dementavdeling og i hjemmesykepleien traff det meg rett i hjerterota og jeg kom plutselig på halvevalueringen i min første praksisperiode  som var på nettopp en avdeling for demente. Det var den gang vi fikk karakterer på praksisen og jeg var ung og mer eller mindre moden. Jeg husker lærer'n min (og jeg selv) var fornøyd med tilbakemeldingene fra kollegaene mine, men hun hadde et veldig viktig spørsmål. -Bortsett fra medisinhåndtering og vasketeknikker, hva er det viktigste du mener å ha lært av å være her så langt? Jeg som knapt hadde sett et pleietrengende menneske før, og langt mindre demente. Hva har jeg lært? Et spørsmål som umiddelbart virket ganske enkelt å svare på, ettersom jeg var så grønn da je

Vold og overgrep mot barn - kampen trappes opp

Vold og overgrep får først og fremst følger for den som rammes, og kan medføre betydelig fysiske og psykiske problemer. Mørketallene er store, men nyere norsk forskning viser at 21,2% kvinner og 7,8% menn har opplevd seksuelle overgrep eller krenkelser i barndommen. Det vil si ca 725 000 personer. Hvis man regner med voldsutsatte i tillegg, dreier det seg om godt over en million mennesker med traumatiske opplevelser. Vold og overgrep er ikke en privatsak, men et samfunnsproblem og et folkehelseproblem som angår oss alle. Jeg er stolt av å tilhøre et parti som tar dette på alvor. Det har de vist gjennom hele denne regjeringsperioden. «En god barndom varer livet ut» ble lansert i 2014. Dette er en tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og unge. Denne ble fulgt opp av  Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn ,  som inneholder en rekke tiltak og strategier for å redusere forekomsten av vold og overgrep. Et annet viktig aspekt i planen er at

Ana Luisa Rebora - salgsutstilling

Velkommen til utstilling Starter: 12. juli 2010 kl. 12:00 Slutter: 30. juli 2010 kl. 16:00 Sted: Galleri Stallen, Gamlebyen, Fredrikstad Ana Luisa Rebora er født 1962 i Guadalajara, Jalisco, Mexico. Hun har de siste 10 årene bodd i Norge i sommerhalvåret og i Mexico om vinteren. Ana Luisas artistiske vokabular ligger i det abstrakte og figurativ abstraksjon. Hennes bilder er en reise gjennom en verden av usigelig skjønnhet og mystikk. Gjennom labyrinter av lys og skygger åpenbares spøkelsesaktige skikkelser og motiver som skildrer menneskesinnet, ofte med engler som element. Gjennom motivenes form, farge og komposisjon makter Ana å skape en unik, oppriktig atmosfære og viser med dette at hun mestrer malerkunsten til fulle. Ana Luisa gir mye av seg selv i maleriene sine, og fordi de oppleves som så ærlige og ekte er hun en av sitt hjemlands mest anerkjente og respekterte kunstnere. Her i Norge en hun særlig kjent for sine englebilder som også kunstkjenneren dron