The Eli Initiative

D a jeg var liten var det alltid kort vei hjem for å få trøst av mamma hvis de andre ungene i gata hadde vært slemme. Å kunne få tørket bort tårene, få noen trøstende ord og kanskje til og med få en kopp varm kakao slik at skuffelsen og alt det vonde forsvant, føltes godt. Noen ganger var vel også behovet for noen trøstende ord og en varm kopp kakao så stor at man overdrev årsaken til gråten, fordi man hadde en generelt trist dag uten å helt vite hvorfor. Og noen ganger gråt man over konsekvensene av noe man selv hadde fremprovosert, men da var det også en risiko for at man ble gjennomskuet. Og ble man gjennomskuet var det ingen trøst eller kakao å få. «Har du vært med på leken, får du tåle steken» kunne moren min si. Jeg forstod ikke helt det uttrykket og visste ikke helt hva søndagssteken hadde med dette å gjøre, men jeg skjønte raskt at her var det ingen sympati å hente. Da var det i stedet bare å tørke sine egne tårer, sparke i grusen og furte for seg selv en stund mens man hatet