Hva ser du søster….

Jeg leste akkurat et dikt som en av mine gode politikervenner la ut. Min gode venns farmor gav henne et avisutklipp hvor diktet stod. Etter det har hun alltid hatt det med seg - som lærer og i sin praksis som ergoterapeut. Som gammel hjelpepleier med mange års erfaring på både dementavdeling og i hjemmesykepleien traff det meg rett i hjerterota og jeg kom plutselig på halvevalueringen i min første praksisperiode  som var på nettopp en avdeling for demente. Det var den gang vi fikk karakterer på praksisen og jeg var ung og mer eller mindre moden. Jeg husker lærer'n min (og jeg selv) var fornøyd med tilbakemeldingene fra kollegaene mine, men hun hadde et veldig viktig spørsmål. -Bortsett fra medisinhåndtering og vasketeknikker, hva er det viktigste du mener å ha lært av å være her så langt? Jeg som knapt hadde sett et pleietrengende menneske før, og langt mindre demente. Hva har jeg lært? Et spørsmål som umiddelbart virket ganske enkelt å svare på, ettersom jeg var så grønn da jeg startet hadde jeg jo lært en hel masse om geriatri, demens, dilemmaer rundt bruk av tvang og medisinering. Men det føltes ikke riktig å si det, det føltes ikke viktig nok. Jeg måtte foreta en akuttransaking av meg selv og plutselig stod svaret klart for meg. Jeg hadde lært at gamle og demente også er mennesker. At de er like ulike som alle oss andre. At de ikke er en ensartet stor grå masse, men individer med forskjellig egenskaper, lyster og verdier.

Dette diktet ble funnet i nattbordskuffen til en gammel dame (etter sigende tidligere sykepleier) på et sykehjem etter at hun var død, og oppsummerer min mest verdifulle lærdom på en ufattelig fin måte.

Hva ser du søster

Hva ser du søster i din stue?

En gammel, sur og besværlig frue,

usikker på hånden og fjern i blikket,

litt griset og rotet hvor hun har ligget.

Hun snakker høyt, men hun hører deg ikke,

hun sikler og hoster, har snue og hikke.

Hun takker deg ikke for alt det du gjør,

men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?

Lukk øynene opp og SE – der er mer!

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,

den gamle damen som ligger her.

Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem

med foreldre og søsken – jeg elsker dem!

Jeg er ungmø på 16 med hjerte som banker

av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på 20 med blussende kinn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem,

mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser med gråt og med latter.

Så blir de store, og så er vi atter

to voksne alene og nyter freden

og trøster hverandre og deler gleden

når vi blir femti og barnebarn kommer

og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen

og sitter alene fra kveld til morgen,

for barna har egne barn med hjem

det er så mye som opptar dem.

Borte er alle de gode år,

de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.

Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra meg.

Ryggen blir bøyd og synet svikter –

jeg har ikke krefter til dagens plikter.

Mitt hjerte er tungt og håret grått.

Med hørselen skranter det også smått.

Men inne bak skrøpeligheten finnes

det ennå så meget vakkert og minnes;

barndom, ungdom, sorger og gleder,

samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrdene tynger meg ned

så synger allikevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære

er det at EVIG kan INGENTING være!

Hva ser du søster? – En tung og senil

og trett gammel kvinne?

– Nei. Prøv en gang til!

Se bedre etter – alt som du kan finne;

et barn, en brud, en mor, en kvinne!

Se meg som sitter der innerst inne!

Det er MEG du må prøve å se – og finne!