Litt fra en oppgave om velferd jeg skrev da jeg tok et år med statsvitenskap. Jeg ønsker minst mulig offentlig produksjon av goder, og mener markedet er det beste til å ta seg av produksjonen av disse. Teksten under er et forsøk på saklig og forholdsvis nøytral fremstilling av problemstillingen. For meg er det akkurat dette det kommende kommunevalget handler om...og hvilket parti skal jeg stemme på?
HØYRE...selvsagt!
Politikk handler i stor grad om grenser for statlig styring. Hvilke oppgaver skal det offentlige ta seg av og hva kan vi overlate til markedskreftene? Hvor går grensen for politikk og statens innblanding i samfunnet? Dette har i århundrer vært den politiske stridens kjerne og slik vil det nok fortsette å være i fremtiden også.
En av filosofene med meninger om dette var Adam Smith. Kapittel 9.51 i bok 4 av hans verk ”Wealth of Nations” (1776), omhandler hvilke oppgaver myndighetene bør ha. Han blir ofte sett på som en forkjemper for laissez-faire i økonomien, men i denne teksten erkjenner han behovet for innblanding på enkelte felter. Foruten at staten skulle håndtere lov og orden, uttrykker han i punkt tre i kapitlet, bekymring for problemet med frivillig produksjon av fellesgoder eller markedsvikt (Barry1999 p. 19).
I prinsippet kan nesten alle goder leveres av enten private eller av det offentlige. Mange tanker og meninger er gjort om dette. Vi har Hobbs Leviathan, hvor statsabsolutisme og enevelde var det eneste rette. Kollektivister forfekter at staten skal eie alle produksjonsmidler og er den som skal levere goder, mens en liberalist gjerne ser at mange goder produseres av markedskreftene.
Hvis vi forfølger det liberalistiske idealet er statens oppgave å sørge for sikkerhet og rettferdighet samt korrigere for markedssvikt, eller problemer knyttet til frivillig produksjon av fellesgoder. Spørsmålet om privat eller offentlig leverandør av goder dreier seg altså om hvilke goder vi kan forvente at markedet kan eller ikke kan levere. For at markedet skal kunne levere kreves det en viss grad av ekskluderbarhet og rivalitet. Kollektive/offentlige goder er ikke ekskluderbare og ikke rivaliserende (Savas 2003). Av den grunn er det heller ikke i de privates interesse å produsere den aktuelle goden, ergo må det offentlige sørge for at godet blir levert. Dette enten ved at det offentlige selv er produsent, eller ved konkurranseutsetting eller subsidiering.
Det at det offentlige tar seg av en oppgave betyr altså ikke at det offentlige selv må utføre den. Det er tilstrekkelig at det offentlige initierer til produksjon.
Litteratur
HØYRE...selvsagt!
Politikk handler i stor grad om grenser for statlig styring. Hvilke oppgaver skal det offentlige ta seg av og hva kan vi overlate til markedskreftene? Hvor går grensen for politikk og statens innblanding i samfunnet? Dette har i århundrer vært den politiske stridens kjerne og slik vil det nok fortsette å være i fremtiden også.
En av filosofene med meninger om dette var Adam Smith. Kapittel 9.51 i bok 4 av hans verk ”Wealth of Nations” (1776), omhandler hvilke oppgaver myndighetene bør ha. Han blir ofte sett på som en forkjemper for laissez-faire i økonomien, men i denne teksten erkjenner han behovet for innblanding på enkelte felter. Foruten at staten skulle håndtere lov og orden, uttrykker han i punkt tre i kapitlet, bekymring for problemet med frivillig produksjon av fellesgoder eller markedsvikt (Barry1999 p. 19).
I prinsippet kan nesten alle goder leveres av enten private eller av det offentlige. Mange tanker og meninger er gjort om dette. Vi har Hobbs Leviathan, hvor statsabsolutisme og enevelde var det eneste rette. Kollektivister forfekter at staten skal eie alle produksjonsmidler og er den som skal levere goder, mens en liberalist gjerne ser at mange goder produseres av markedskreftene.
Hvis vi forfølger det liberalistiske idealet er statens oppgave å sørge for sikkerhet og rettferdighet samt korrigere for markedssvikt, eller problemer knyttet til frivillig produksjon av fellesgoder. Spørsmålet om privat eller offentlig leverandør av goder dreier seg altså om hvilke goder vi kan forvente at markedet kan eller ikke kan levere. For at markedet skal kunne levere kreves det en viss grad av ekskluderbarhet og rivalitet. Kollektive/offentlige goder er ikke ekskluderbare og ikke rivaliserende (Savas 2003). Av den grunn er det heller ikke i de privates interesse å produsere den aktuelle goden, ergo må det offentlige sørge for at godet blir levert. Dette enten ved at det offentlige selv er produsent, eller ved konkurranseutsetting eller subsidiering.
Det at det offentlige tar seg av en oppgave betyr altså ikke at det offentlige selv må utføre den. Det er tilstrekkelig at det offentlige initierer til produksjon.
Litteratur
Barry, Norman (1999). Concepts in the Social Sciences: Welfare. Buckingham: Open University Press
Savas, E. S (2003). Privatization and Public-Private Partnerships. New York: Chatham House Publishers
Kommentarer
Legg inn en kommentar