Gå til hovedinnhold

Eventyret/marerittet om Bygda som .......... (stryk det som ikke passer og fyll inn etter eget ønske)

Det var en gang ei Bygd i et land ikke langt fra nybygde Soria Moria Slott. Bygda var i grunn ganske gjennomsnittlig, ikke altfor stor og ikke altfor liten, ikke altfor fattig, men heller ikke altfor rik. Bygda stod, som de fleste andre bygder i landet, overfor mange store utfordringer. Den hadde for mange år siden fått sendebud fra Slottet med lovnader om gull og grønne skoger, det skulle ikke mangle på hjelp til å møte utfordringene. Den lille Bygda fikk en liten smule og var fornøyd. Lite visste den at alle andre bygder, både de som var gjennomsnittlige og alle andre hadde fått lovnader om akkurat det samme, og at det snart var slutt på smulene.

Etterhvert som utfordringene meldte seg og smulen var oppspist, skottet Bygda stadig oftere over til Slottet som lå og skinte der borte i det fjerne. Men Slottsherren og hans herskerinner hadde visst glemt den lille Bygda helt. Den lille Bygda var så autoritetstro og hadde så lavt selvbilde at den ikke turte å sende noen for å finne ut hvorfor hjelpen aldri kom. Dersom den hadde gjort det ville den fått vite det den kanskje hadde begynt å ane, at det de så glimre der langt langt borte i det fjerne såvisst ikke var gull, og at det aldri hadde vært det.

Slottsherren hadde sørget for at alt gull, glitter og stas som skulle vært brukt på fremtidige generasjoner, var smuldret hen. Noe var brukt på smuler til alle bygdene, og en god del på å holde Slottets hoff. Men mest hadde han og hans Herskerinner brukt i kampen mot det de mente var roten til alt som var vondt og fælt. Nesten alle ressurser var satt inn i kampen mot det de med overbevisning, mente var ugress, nemlig individet og privat initiativ. Hadde Bygda turt å undersøke litt nærmere, så hadde den kanskje innsett at ved å gjøre dette hadde Slottsherren kvalt røttene til verdiskapningen. Det var jo nettopp den som gjorde at bygdene i landet begynte å få det bra rett før Slottsherren og hans Herskerinner bygde Slottet og flyttet inn der. Før de kom hadde bygdene begynt å gjødsle røttene, de hadde ingen overordnet slottsherre, alle var sin egen herre og det spirte og grodde i bygdene over det ganske land. Men det var hardt arbeid, og den lille Bygda, som så mange andre syns kanskje ikke de så fruktene av arbeidet fort nok og derfor lot seg lokke av den blendende skjønnheten av Soria Moria Slott.


Resymé
Den lille Bygda sitter i klisteret. Masse utfordringer fremover, og ingen til å hjelpe seg. En, for mange, innlysende, langsiktig løsning er å gjennvinne kontrollen over seg selv. Med andre ord frigjøre seg fra Slottsherren og hans Herskerinner, slik at Bygda igjen kan begynne å gjødsle verdiskapningens røtter (hvilket er uvisst om den lille Bygda vil fordi det krever hardt arbeid).

Men utfordringene i den lille Bygda banker på døra i dette øyeblikk. Panikken brer seg. Bygda er i villrede. Den må foreta seg noe allerede nå. Skal den...må den...VIL den... gjøre det utenkelige?
Fortsettelse følger.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hva ser du søster….

Jeg leste akkurat et dikt som en av mine gode politikervenner la ut. Min gode venns farmor gav henne et avisutklipp hvor diktet stod. Etter det har hun alltid hatt det med seg - som lærer og i sin praksis som ergoterapeut. Som gammel hjelpepleier med mange års erfaring på både dementavdeling og i hjemmesykepleien traff det meg rett i hjerterota og jeg kom plutselig på halvevalueringen i min første praksisperiode  som var på nettopp en avdeling for demente. Det var den gang vi fikk karakterer på praksisen og jeg var ung og mer eller mindre moden. Jeg husker lærer'n min (og jeg selv) var fornøyd med tilbakemeldingene fra kollegaene mine, men hun hadde et veldig viktig spørsmål. -Bortsett fra medisinhåndtering og vasketeknikker, hva er det viktigste du mener å ha lært av å være her så langt? Jeg som knapt hadde sett et pleietrengende menneske før, og langt mindre demente. Hva har jeg lært? Et spørsmål som umiddelbart virket ganske enkelt å svare på, ettersom jeg var så grønn da je

Vold og overgrep mot barn - kampen trappes opp

Vold og overgrep får først og fremst følger for den som rammes, og kan medføre betydelig fysiske og psykiske problemer. Mørketallene er store, men nyere norsk forskning viser at 21,2% kvinner og 7,8% menn har opplevd seksuelle overgrep eller krenkelser i barndommen. Det vil si ca 725 000 personer. Hvis man regner med voldsutsatte i tillegg, dreier det seg om godt over en million mennesker med traumatiske opplevelser. Vold og overgrep er ikke en privatsak, men et samfunnsproblem og et folkehelseproblem som angår oss alle. Jeg er stolt av å tilhøre et parti som tar dette på alvor. Det har de vist gjennom hele denne regjeringsperioden. «En god barndom varer livet ut» ble lansert i 2014. Dette er en tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og unge. Denne ble fulgt opp av  Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn ,  som inneholder en rekke tiltak og strategier for å redusere forekomsten av vold og overgrep. Et annet viktig aspekt i planen er at

Ana Luisa Rebora - salgsutstilling

Velkommen til utstilling Starter: 12. juli 2010 kl. 12:00 Slutter: 30. juli 2010 kl. 16:00 Sted: Galleri Stallen, Gamlebyen, Fredrikstad Ana Luisa Rebora er født 1962 i Guadalajara, Jalisco, Mexico. Hun har de siste 10 årene bodd i Norge i sommerhalvåret og i Mexico om vinteren. Ana Luisas artistiske vokabular ligger i det abstrakte og figurativ abstraksjon. Hennes bilder er en reise gjennom en verden av usigelig skjønnhet og mystikk. Gjennom labyrinter av lys og skygger åpenbares spøkelsesaktige skikkelser og motiver som skildrer menneskesinnet, ofte med engler som element. Gjennom motivenes form, farge og komposisjon makter Ana å skape en unik, oppriktig atmosfære og viser med dette at hun mestrer malerkunsten til fulle. Ana Luisa gir mye av seg selv i maleriene sine, og fordi de oppleves som så ærlige og ekte er hun en av sitt hjemlands mest anerkjente og respekterte kunstnere. Her i Norge en hun særlig kjent for sine englebilder som også kunstkjenneren dron